Flagellantismens historie og betydning i middelalderens Europa

Flagellantisme var en utbredt religiøs og sosial bevegelse som dukket opp i Europa i løpet av middelalderen, spesielt på 1200- og 1300-tallet. Det innebar prosesjoner av angrende, ofte barbeint og pisket seg selv med slager eller lenker, som paraderte gjennom byer og byer for å sone for sine synder og søke guddommelig barmhjertighet.

Ordet "flagellant" kommer fra det latinske ordet "flagellum", som betyr " piske." Bevegelsen var preget av sin vekt på selvdød og bot som en måte å oppnå åndelig renselse og frelse på. Flagellanter trodde at ved å påføre seg selv fysisk smerte, kunne de sone for sine synder og få tilgivelse fra Gud. Flagellantisme var ikke en enkelt organisert religion eller sekt, men snarere et løst nettverk av individer og grupper som delte visse trosretninger og praksiser. Den var spesielt popul
r blant de urbane fattige og marginaliserte gruppene, som så i flagellantismen en måte å uttrykke sin hengivenhet på og søke åndelig forløsning. . Imidlertid kan elementer av flagellantisme sees i senere religiøse bevegelser, som den protestantiske reformasjonen og fremveksten av pinsevenn.