Den anabaptistiske bevegelsen: En radikal reformasjon

Begrepet "anabaptist" kommer fra de greske ordene "ana" (igjen) og "baptizo" (å døpe). Det ble brukt til å beskrive en gruppe protestantiske kristne som dukket opp på 1500-tallet, spesielt i Sveits og Tyskland. Anabaptistene var kjent for sin tro på voksendåpen, som de så som et nødvendig skritt i den kristne troen.

Døperbevegelsen begynte som en reaksjon mot praksisen til de etablerte kirkene, som de så på som korrupte og manglet åndelig vitalitet. De mente at kirken burde v
re et fellesskap av troende som personlig har opplevd Jesu Kristi transformerende kraft, snarere enn bare en institusjon med et sett med regler og ritualer.

Døpere understreket også viktigheten av å leve et liv i lydighet mot Guds vilje, som åpenbart i Bibelen. Dette inkluderte praksis som ikke-vold, ikke-motstand og avvisning av eder og banning. De trodde at disse praksisene var essensielle for en sann kristen livsstil, og at de var nødvendige for frelse. Mange av deres tro og praksis ble sett på som radikale og truende av de etablerte kirkene og sivile myndigheter. Som et resultat ble mange anabaptister forfulgt og til og med drept for sin tro.

I dag kan arven etter anabaptistbevegelsen sees i en rekke kristne kirkesamfunn, inkludert amish, mennonittene og brødrene i Kristus. Mens den spesifikke troen og praksisen til disse gruppene kan ha utviklet seg over tid, deler de alle en felles arv og forpliktelse til prinsippene til anabaptistbevegelsen.