Imperatorskapets makt og autoritet i det gamle Roma

Imperatorskap er et begrep som ble brukt i det gamle Roma for å beskrive makten og autoriteten til en milit
rsjef, spesielt en som hadde oppnådd stor suksess på slagmarken. Selve ordet "imperator" kommer fra det latinske ordet for "kommandør", og det ble ofte brukt som en tittel på generaler som hadde fått ekstraordin
re fullmakter av det romerske senatet eller folket.

I praksis betydde imperatorskap at en general hadde autoriteten å kommandere h
rer, ta beslutninger om milit
r strategi, og til og med styre provinser eller territorier som var blitt erobret av Roma. Imperatoren ble sett på som en leder som var blitt valgt av gudene til å lede den romerske h
ren til seier, og hans ord var lov på slagmarken.

Begrepet imperatorskap var n
rt knyttet til ideen om "imperium", eller makten og myndighet gitt til en romersk general av staten. Imperiet ga generalen rett til å kommandere tropper, ta beslutninger om milit
r strategi og styre territorier som var blitt erobret av Roma. I praksis ble imperiet ofte brukt som en måte for den romerske regjeringen til å utøve kontroll over sine territorier uten å måtte okkupere dem fysisk. Republikken (509-27 f.Kr.). I løpet av denne tiden fikk mange kjente generaler, som Julius C
sar og Pompeius den store, stor makt og innflytelse gjennom sine suksesser på slagmarken og ble gitt tittelen imperator av det romerske senatet eller folket. Begrepet imperatorskap var imidlertid ikke begrenset til den republikanske perioden, og det fortsatte å bli brukt i hele Romerriket (27 f.Kr.-476 e.Kr.) også.