Den kontroversielle historien til Sati: En praksis med rituelt selvmord i India

Sati (også kjent som suttee eller sutee) var en praksis i noen kulturer i India, spesielt blant rajputs og andre høykaste-hinduer, der en enke ville brenne seg selv på ektemannens begravelsesbål. Denne praksisen ble ansett som en form for rituelt selvmord og ble sett på som en måte for enken å bli med sin avdøde ektemann i livet etter døden.
Praksisen med sati har en lang historie i India, som går tilbake til minst det 4. århundre e.Kr. Det var spesielt utbredt i middelalderen, da det ble ansett som et tegn på respekt og hengivenhet for en enke å ofre seg for mannen sin. Praksisen var ikke begrenset til hinduer, men ble også praktisert av noen muslimske og sikhiske samfunn.
Praksisen med sati ble forbudt i Britisk India i 1829, og den har siden v
rt forbudt i de fleste land der den tidligere ble praktisert. Imidlertid har det v
rt tilfeller av kvinner som fortsatt har forsøkt å begå sati de siste årene, ofte som en form for protest eller som en måte å trekke oppmerksomhet til sine klager. gjenstand for pågående debatt blant forskere og aktivister. Noen ser det som et symbol på patriarkalsk undertrykkelse og kjønnsulikhet, mens andre ser på det som en edel handling av hengivenhet og lojalitet. Uavhengig av ens perspektiv, er det klart at sati har hatt en dyp innvirkning på det sosiale og kulturelle stoffet i India og andre land der det ble praktisert.